Mona

Jeg er født og oppvokst i Fetsund utenfor Lillestrøm hos mamma, men har tilbragt mye tid hos min pappa i Nittedal. Jeg har drevet aktivt med hest fra jeg var 4 år, og har også konkurrert aktivt i sprang, dressur og feltritt. Jeg har vært heldig, og har fått mye tillit fra mine foreldre og hesteeiere, og har fått muligheten til å utvikle ferdighetene mine ved å stadig få nye utfordringer i form av nye hester. Dette har vært med på å bidra til at jeg etter hvert har blitt en nokså erfaren rytter.

Min far har hatt hund hele sitt liv, og dermed har også dette blitt en naturlig del av mitt liv. Pappa har hatt tre Airedale terriere, hvor to har vært godkjent og re-godkjente i Norske Redningshunder, både lavine og ettersøk. Det skal nevnes at dette er de to eneste Airedaleterrierne i Norge som har nådd så langt. Min fars tidligere samboer har også hatt flere godkjente Riesenschnauzere i NRH, hvor en var godkjent og re-godkjent i lavine, ettersøk og ruin. Dermed sier det seg kanskje selv at jeg har lang erfaring som figurant. Jeg har blitt lagt ut i skogen, gravd ned i snøhuler og ruiner, og jeg kunne klage så mye jeg ville uten at det hjalp,- hundene måtte trenes. Når en vokser opp i et hjem hvor redningsarbeid og hunder en del av hverdagen, er det kanskje naturlig at jeg også velger denne livsstilen.

Frem til jeg var 16 år var det fullt fokus på hest. Men så innså jeg at jeg hadde lyst på hund når jeg ble voksen, og det skulle være en Rhodesian Ridgeback. Sjokket var stort da jeg kom hjem og forkynte for pappa, -at da jeg ble stor, skulle jeg ha Rhodesian Ridgeback, og den skulle bli redningshund. Pappa hadde håpet jeg skulle føre familietradisjonene med Airedaleterrier videre, men den gang ei.. Jeg hadde nemlig møtt verdens herligste hund i stallen, han het Bowie og var en ridgeback. Og hadde pappa greid å godkjenne to Airedaleterriere i NRH, til tross for all motgang, skulle jeg prøve å få til det samme med en Ridgeback.

Jeg gjorde meg ferdig med studiene, og i 2004 kunne jeg skilte med en Bachelorgrad i bioteknologi. Da var jeg 22 år, hadde hatt samboer i 4 år og syntes jeg snart kunne kalle meg selv voksen, og kjøpe meg hund. Min samboer Børge hadde ønsket seg hund lenge, og han var enig med meg i rasevalget. Januar 2007 begynte jeg på min mastergrad i molekylærbiologi, så det blir spennende å se om jeg kan håndtere hundetrening, skole og arbeid samtidig!

Jeg er utdannet NKK instruktør trinn 1, og har iblant kurs for Stovner Hundeklubb, hvor jeg også sitter i styret.

----------------------------------------------------------------------------

November 2007 var jeg heldig å få dra på Konferanse med jobben, til Beijing, Kina. En utrolig opplevelse, men jeg har brukt noen uker på å komme tilbake til rutine igjen da jeg kom hjem. Se bilder her. Les også dagbok i bloggen fra november.

Hunder i mitt liv

Jeg tenkte jeg hadde lyst til å skrive litt om hundene som har betydd mye for meg gjennom oppveksten.

NUCH Doctor Lavin "Chaco"

Rase: Airedaleterrier

reg.nr: 15353/79

født: 9/9-1979

Avkom: 24

Chaco var pappa's store kjærlighet. Chaco var 3 år da jeg ble født, og allerede da var han godkjent redningshund sommer og vinter. Chaco var en utrolig nervefast hund, som ikke lot noe gå inn på han. Han elsket min far, og gjorde alt for han. Chaco kunne oppleves som en sær og egen hund (ikke ifølge pappa selvsagt! ☺), men det var en god redningshund. Han hadde i sin karriere som redningshund flere funn, og ble mye brukt i NRH. Chaco var norges første godkjente Airedaleterrier i Norske Redningshunder, og ett unikum av en hund. Han ble re-godkjent flere ganger. Han ble Norsk Utstillingschampion, stilt av Grete Bergendahl. Han fikk 24 avkom, av 3 tisper.

Chaco har mange bakgårdskatter på samvittigheten, og også en fullvoksen grevling. Så denne hunden var også en "drapsmaskin". Han hadde ett enormt jaktinnstinkt, og fullførte sin jakt med drap. Men han viste ikke disse sidene sammen med mennesker, der var han tryggheten selv. Han var ikke veldig sosial, men var tett knyttet til menneskene rundt seg. Da jeg var liten passet han godt på meg, og ingen fikk nærme seg baby-Mona uten tillatelse fra mamma eller pappa.

Chaco ble avlivet rett før han fylte 13 år, da hadde han kreft i hele kroppen. Men han var tapper til siste time.

Dessverre kan jeg ikke finne noe bilde av Chacco, skal lete hjemme hos pappa etterhvert.

Magnificen Main "Ricco"

Rase: Airedaleterrier

reg.nr: 13411/93

født: 31/5-1992

Ricco var pappa's tredje airedaleterrier, og kom inn i vårt liv kort tid etter Chacco's død. Ricco var den mest reserverte og største av valpene, og det var noe med Ricco som gjorde at pappa falt for han. Jeg var med å plukket han ut, og jeg husker fortsatt da vi dro fra Ingrid oppdretter etter å ha besøkt valpene. Ricco var også en sær hund, og det eneste han syntes var gøy var tennisball og pipedyr i tråd. Han ble også godkjent redningshund sommer og vinter, og var den andre godkjente airedaleterrieren i NRH. Til nå også den siste.

Han var en veldig snill hund, og pappa lot meg ha med Ricco over alt. Ricco var ukomplisert, men hadde også veldig mye jakt i seg. Han kunne dra avgårde på elgjakt, og kunne fort være borte i 8-9 timer. Vi kunne få telefoner fra sportstua Sinober i Lillomarka at Ricco nettopp hadde løpt forbi.. Så han løp langt og lenge på jakt. En gang kom han også hjem med et stort elglår, da hadde han funnet rester etter tjuvslakt, som han dro med seg gjennom skogen og hjem.

Ecco fikk lide under alle mine ideèr, og i en periode prøvde jeg å gjøre agility-hund av han.. Ikke med vilje, men jeg synes det var veldig gøy å få bikkjene til å hoppe over alt mulig.. Ricco gjorde det, men mer eller mindre motvillig! :)

Ricco ble sendt til hundehimmelen da han var nesten13 år, da hadde han vært senil og dårlig til bens en stund.

Riesen-Hagan's A-Laffen "Laffen"

Rase: Riesenschnauzer

reg.nr: 33587/92

født: 3/10-1992

Laffen var pappa's samboer Christin sin hund. Men jeg kjente Laffen fra han var 1 år, og han har dermed gjort ett stort inntrykk i mitt liv. Han var Riccos beste venn i hele verden, og da Ricco døde, sørget Laffen veldig. Laffen og Ricco var gjevngamle, kun 1/2 år skilte dem.

Laffen var ett arbeidsjern uten like, men han var en enkel hund å ha med å gjøre. Laffen var også med meg overalt, og han var en kosehund med stor K! Han skulle helst ønske han veide 10 kg og fikk plass i fanget. Laffen elsket alle mine påfunn, og synes det var kjempegøy å hoppe hinder, trene lydighet osv. Laffen var også godkjent sommer og vinter i NRH, og har mange aksjoner bak seg. Han ble også re-godkjent flere ganger. Laffen elsket å jobbe, og som 12 åring hadde han sin siste runderingsøkt, under runderingskurs i Schnauzer og Bouvier-klubben. Og han viste at dette kunne han!

Laffen skulle hett Juster, da makan til slarkete hund skal man lete lenge etter. Til siste stund var han løs i fronten, og så ut som en valp. Sheriff fikk tilbringe 4 mnd med Laffen. Men Laffen var gammel, hadde forkalkninger i ryggen, så han orket ikke bry seg med den lille pyton. Men Sheriff hadde mye støtte i Laffen, ved at han bare var der. Laffen ble avlivet rett før han fylte 13 år, da hadde han sørget over tapet av Ricco i 6 mnd...

Britt Ellingsen har digitalisert noen gamle filmer fra 1995, som du kan se her. Riesenschnauzer- ekvipasjen som man ser gjennom store deler av filmen er Laffen og Christin. Helt til sist i filmen, da Laffer'n og Christin avslutter med funn, ser man pappa (i helrødt).

NUCH Ugla's A-Ivan "Ivan, gamle ørn"

Rase: Riesenschnauzer

reg.nr: 11184/88

født: 19/1-1988

Ivan var også Christin's hund, og  jeg kjente Ivan fra han var 5 år. Ivan hadde verdens nydeligste øyer, men samtidig verdens største pannelugg! Så jeg pleide å sette strikk i panneluggen hans, så jeg kunne se de vakre øynene hans.

Ivan var også godkjent i NRH, sommer og vinter søk, samt ruin-søk. Han var regodkjent flere ganger. Ivan var den snilleste hunden man kan tenke seg, men samtidig skarptrent, og hadde fungert som patruljehund i Securitas. Så når jeg var 12 år, og var hjemme alene fordi pappa og Christin var på jobb, var det godt å ha Ivan sammen med meg. Jeg visste at han ville ordnet opp hvis noen skulle være så dumme å bryte seg inn. Ricco og Ivan kom ikke overens, så gjennom alle årene ble de holdt adskilt. Vi kunne gå tur med de uten problemer, og vi dro på ferie med 3 bikkjer i bagasjen. Men hvis Ricco fikk sjansen, utfordret han Ivan, og ingen av de hadde gitt seg før en av de var døde.

Ivan gikk bare under navnet "gamle ørn", og han pleide å sove i senga mi. Ivan fikk sovne inn da han var 12 år.